Tekst: Nora Joung
Dialekter i tre av Tarald Wassvik, 22.06. – 11.08. 2024
Tarald Wassvik fortalte meg at han bruker mye tid på å tusle rundt på tomten deres i Saksumdal. Jeg ser for meg en slags Askeladdskikkelse som går rundt og plukker med seg ting, som drasses med tilbake til en av de mange arbeidsstasjonene kunstneren og hans partner har ordnet til på eiendommen. Verkene i Dialekter i tre på Harpefoss Hotell, kan ved første øyekast se ut som slikt man kan finne liggende rundt på steder hvor tomtene er store og bygningskroppene ditto. Slike steder hvor reparasjonene er ustandardiserte. Vedlikehold av gamle bygninger og maskineri er et sisyfosarbeid, gjerne utført av en selv, slik en finner best og har ressurser til.
Hjemmesnekrede løsninger, med sine individuelle, praktisk betingete estetikker, er noe Tarald har latt seg fascinere av. Det kan være et lappeteppe av kledningsbord på en husfasade hvor vinduene er byttet ut, for eksempel. Eller assemblasjen av materialer – et tønnelokk av noe rask som tilfeldigvis hadde de riktige dimensjonene for å holde fugler ute av vannet eller kornet. I samtale, beskrev kunstneren en melankoli over det han opplever som tap av et regime, kanskje mest synlig i bygdene, hvor håndverksmessig dyktighet og behov går opp i en høyere enhet, og hvor nevenyttighet og erfaring verdsettes.
Da jeg var yngre og enda mer pretensiøs enn jeg er nå, framstod det som viktig for meg å skille tydelig mellom kunst og ikke-kunst. Likevel kunne jeg gå og plukke i mine foreldres kister og arbeidsbenker, og kikke på spesielt de gamle og håndlagede verktøyene. Bruksgjenstandene. En jig, for eksempel, spikret sammen til et spesifikt formål etter konkret behovsprøving. En øks med en ny kile, hentet fra et annet materiale i en vakker blåfarge. Gamle treemner som er blitt blankpolert over tid, slitt ned av håndflater ru av arbeid.
Verkene i Dialekter i tre later til å diskutere skjønnhet versus behovsprøvd håndverk. Tarald pratet om det å ha et unevrotisk forhold til det å lage noe, noe som i kunstfeltet meg bekjent omtrent ikke eksisterer. Det som er deilig med bruksgjenstander, er at man ikke behøver å beånde dem med mening. De gir mening i seg selv. Det er som om kunstneren leker seg med en reell eller innbilt friksjon mellom form og funksjon. Enkelte av verkene har bokstavelig talt en dobbelfunksjon. De to mindre skulpturene «insektshotell» er bokstavelig talt dét, selv om de visuelt og kunsthistorisk peker på både Arte Povera og annen bricollage. Lag med humus ligger i de ulike seksjonene, som om objektene er blitt gravd fram snarere enn tilvirket. Tønnesøylene (begge uten tittel) aktiverer også kroppen i det man får en sterk fornemmelse av at de kan brukes, at de er kjekke å ha. Kunne man ikke hatt vann oppi der? Fermentere brennesler til gjødning? Men de ser også ut som amputerte joniske søyler. Kunsthistorien, altså den kanoniserte, blir med på lasset som en nisse. Taralds høyere utdannelse innenfor kunstinstitusjonen er godt synlig også i den grovhogde, men sofistikerte «En blodrød himmel over et rustrødt landskap». Selv om verket ser ut som det er skåret ut av en gammel låvevegg, med sedimenter av reparasjoner og sår etter øksehogg, piler tankene mot modernistene, de nord-amerikanske i særdeleshet, og deres glødende fargebruk og vedvarende besatthet av horisontalitet.
Verkene ser både ferdige og uferdige ut. Som om den hvite kuben er et stopp på veien for det videre livet deres, at de kan få nye funksjoner. Ikke ulikt slik man sparer på, resirkulerer og gjenbruker nyttige emner og habengut, spesielt på landet. Ikke på grunn av den «håndverksmessige vendingen» eller objektorientert ontologi eller økosorg, slik man gjør på kunstakademiene, men fordi det rett og slett gir mening. Det er tullete å ikke gjøre det.
Slik jeg ser på det, er kunstpraksis problemløsing. Jeg påstår ikke at det er universelle eller samfunnkritiske problemer, selv om det i enkelte tilfeller også kan være dét. Det jeg mener, er at kunstnere lager seg sine egne problemer, for så å løse dem, også etter feilsøking og behovsprøving. Verkene som er presentert, ligner på uferdige prosesser, slik reparasjoner og utbedringer er et uendelighetsarbeid. Det er ikke det samme å male et bilde som å profilskjære et vannbord til en gammel husfasade, eller bøkke en tønne. Men i Taralds Dialekter i tre på Harpefoss Hotell, begynner ulike håndverkstradisjoner likevel å sparre med hverandre. Som et spørsmål og et svar. Dialektisk, om du vil.
Utstillingen er åpen 22. juni – 11. august, onsdag til søndag 11.00-16.00
Utstillingen er støttet av Norsk kulturfond
Om kunstneren
Tarald Wassvik (f. 1986) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MFA Kunstakademiet 2014), Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Det kongelige danske kunstakademi. Det siste tiåret har verkene hans vært utstilt i gruppeutstillinger og kollektive prosjekter, ved en lang rekke visningssteder. Dialekter i tre ved Harpefoss Kunstarena er Wassvik sin syvende separatutstilling. Den følger av utstillingene Tradisjonen tro ved Stormen kunst/dájdda og Ond sirkel ved Royal Flush Gallery høsten 2023. Sammen med billedkunstner Siri Leira driver han visningsrommet Saksumdal Tempel.
Alle fotos: Siri Leira / Verksted Innlandet
Relaterte prosjekter
