You want a room?
Do you have anything that faces the street?
Just you and the dog?
…well I’m not…
Hey man, you don’t have to make excuses, I seen all kinds of shit in here
Hmm?
¨How long” is a chinaman.
What?
It’s a joke…. How long are you staying?
I-I dunno
Daniel Clowes, Like a Velvet Glove Cast In Iron
om prosjektet
Maleriet som biografisk palett. Mads Andreas Andreassen er en kunstner som tilsynelatende ikke kan unngå å pode sine bilder med selvreferensielle markører, noe som gir hans maleri- og skulpturproduksjon et like obskurt som pregnant preg. Parallelt med egen kunstnerisk produksjon driver han Elephant Kunsthall, en sentral aktør i det som kan sies å være tredje generasjon kunstnerdrevne visningssteder i Norge (de foregående bølgene oppstod på 90- og 00-tallet) – med alter egoet imlikeanelephant som galleriets frontfigur.
Andreassens malebiografiske prosjekt er befolket av karakterer og rekvisitter som ikke har direkte sosial eller kommunikativ bevissthet, men utøver snarere et register av personlighetstrekk og følelsesuttrykk vi finner i pantomimen. Det subjektive og personlige språket ligger i legemliggjøringen av mus, katter, elefanter, griser, gorillaer, eventuelt ansikter og gestikulerende fingre som dukker frem fra et perspektivløst ingenting, med abstrakte fargeflater og geometriske mønstre som resonansbunn.
Mot denne avgrensede rollebesetningen står et like så avgrenset miljø som sceneanvisninger til bildene. Slott og pyramide, flagg og telt er elementer som inngår som utskiftbare rom og arketypiske grunnstrukturer for hvert bilde. Felles for alle er at de inngår i en dynamisk utveksling som best kan defineres som lekende alvor, med innbyrdes temperant og farge, form og stemning som styrer, regulerer, jakter på og undergraver hverandre. På sitt eget uforutsigbare vis er bildene beslektet med tegneseriens eller dataspillets surrealistiske visualitet. Katteslottet, empatiflagget og musesorgsyndromet er eksempler på hvordan en viltflytende og stakkåndet innovasjonsdrift ligger og durer inne i bildene.
Som for å føre denne malerbiografiske impulsen til ende, er alter egoet, elefantgalleristen ikke bare hjemsøkt av sin opphavsperson Mads Andreas Andreassen, fjerde generasjon Lillehamring og blomsterhandler, men også av kunstneren som sådan, den lille musa som kanskje kan skremme en elefant, men selv står som forstummet overfor det abstrakte maleriets overveldende tradisjon og fylde. Hvordan holde seg flytende i dette malstrømaktige kraftsenteret av uttrykksbilder?
Vi kan alltids lytte til maleriene og skulpturene på den samme forbilledlige måten som disse utstudert stumme karakterene, om så bare for å forestille oss en slags kontrollert parallellitet til en virkelighet som ikke henger sammen i det hele tatt. Vi kan kanskje til og med høre høyttalerne som slenger millenniumslyder utover dalen og tusener av telt som fyller de forlatte garnisonene. Forsterkningene foran slottet er for vår egen beleirings skyld.
om kunstneren
Mads Andreas Andreassen (f. 1986, Lillehammer) er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, hvor han fullførte sin BFA i 2011 og ved Kunstakademie Düsseldorf hvor han tok sin MFA (2013). Andreassen arbeider med maleri, grafikk, musikk og video. Felles for hans arbeider er en interesse for det selvreflekterende ovenfor maleriet og det sosiale. I tillegg til sitt kunstneriske virke er Andreassen initiativtaker og driver av Elephant Kunsthall, et visningssted for kontemporær kunst på Lillehammer. Andreassen er også styreleder i Billedkunstnerne i Oppland (BKO).
Relaterte prosjekter
